Det hele begynte en dag i romjulen i 19hundreog62, da jeg for første gang så dagens lys. Jeg har blitt fortalt at det var en snøtung, dyster og mørk dag å komme til verden på. Som fjerde avkom av allerede slitne foreldre, ble min oppvekst preget av mye ensomhet bak et høyt og kompakt plankegjerde på Lysaker. Fordi huset lå ved siden av den sterkt trafikkerte E18, og rett over hodene våre fløy daglig opptil 60 turbojetter som skulle til eller fra Fornebu internasjonale lufthavn. Dette var før katalysatorer og blyfri bensin, så det er kanskje ikke rart at jeg hadde en overraskende høy kroppsvekt i forhold til størrelsen. En kompakt guttunge, som min stolte far kommenterte – en ordentlig blytung plugg!
Oppveksten bak gjerdet gikk sin gang, og tiden var kommet for å velge vei i livet. Hva skulle jeg utdanne meg til, og ikke minst, hva skulle jeg velge av yrke som skulle vare livet ut? Rundt meg gikk fedre, onkler og andre yrkesaktive menn som hadde samme jobb i samme selskap hele livet. Ikke veldig mye agilitet preget Lysaker på 1980-tallet.
Jeg fulgte de oppgåtte stiene, og militæret var jo en selvfølge for barn av krigsherjede foreldre. Så gikk lyset opp for tassen som styrte sitt studielån mot Edinburgh og økonomistudier. Min plan var å bli en tidlig versjon av Sindre Ringenes Herre, og slik ble det på et vis. Visdom ble konfrontert, og mye forsvant bokstavelig talt gjennom uten å sette de dypeste sporene – men mye tomgods ble det.
Ferdig med «pliktløpet» var jeg virkelig klar for å stå på egne ben, og jeg ville oppfylle min drøm som jeg nok alltid hadde båret på – jeg ville selge kontorrekvisita! Jeg startet opp og drev det såpass bra at jeg til slutt fikk et tilbud jeg nødig kunne avslå. Igjen fant jeg meg selv i startboksen, og så gikk turen til et større fransk selskap som for meg drev en brutal og effektiv ledelsesfilosofi. Ikke veldig people-friendly, men du så oppdragene og resultatene kom.
Etter dette ble det noen år i konsulentverdenen hvor jeg aldri riktig visste hvor jeg hørte til og var «fremmed» på alle julebord. Så fulgte en fin tid i finansverdenen før jeg til slutt havnet i rekrutteringsbransjen. En broket bransje med lange tradisjoner som absolutt burde restruktureres og fornyes. Sølvrevene (de selverklærte gråhårede herrer) gikk i flokk, og mye i bransjen minnet meg faktisk om agiliteten på Lysaker på 1970-tallet.
Etter nær 11 år som byråleder måtte det nytenkning til, og nå er jeg tilsatt i MeyerHaugen, som absolutt er det råeste rekrutteringsmiljøet jeg noen gang har opplevd og/eller hørt om. (Jeg er fortsatt i prøvetid hvis noen lurer.)
Så hva er budskapet, moralen, takeaway’en eller underholdningsverdien i denne lille livets arbeidsreise? Jo – og det har jeg ofte forkynnet. Unge mennesker må ikke utdanne seg eller velge retning for yrkeslivet tidlig i 20-årene. Unge mennesker må ikke plage seg selv med stress og prestasjonsangst for dette valget i en helt sinnssykt krevende livssituasjon. Unge mennesker bør oppfordres til å jobbe med og eventuelt utdanne seg til noe de brenner for. Det er dette som skaper psykisk trygge medborgere som håndterer livets store og små utfordringer.
Jeg har et levd liv bak meg og planer om et spill levende liv foran meg. Jeg ser etter hvert rett så realistisk på min ferd her på kloden, og jeg ser den som en livslang fjellklatring. Du begynner på bunnen, sliter deg oppover for å være en kort stund på toppen før du raser ned igjen (ofte skjønner du ikke hva som skjedde), og så er det bare å begynne å klatre opp igjen for å nå en ny liten topp i livet før det hele begynner på nytt igjen, og igjen…
Når du som leser snakker med og rådgir unge talenter – gi dem trygghet for at livets arbeidsreise ikke er en rett snor, men en overraskende svingete vei i livet. Dette kan være det beste karriererådet du noen gang kan gi – for svaret dukker ikke opp før den siste toppen er besteget!
Skrevet av Knut Luis Stormdal
Bilde: AI-generert
